Marie Tannæs (1854–1939) levde og arbeidet samtidig som store kunstnernavn som Kitty Kielland og Harriet Backer, men virket selv mer i det stille. Likevel var hun en populær kunstner i sin samtid. Hun fant i hovedsak sine motiver utendørs, og var en av få kvinnelige kunstnere av sin generasjon som satset på landskapsmaleriet. Med styreverv i Bildende Kunstneres styre (BKS) og Malerindeforbundet, og som medlem av Høstutstillingens jury var hun en viktig aktør i norsk kunstliv. Tannæs er i dag representert i de fleste større samlinger i Norge.

Vøienvolden fikk en helt spesiell plass i Tannæs sitt kunstnerskap. Hennes mor hadde vokst opp på gården, som forble i familiens eie helt til Fortidsminneforeningen overtok anlegget i 1954. Tannæs tilbrakte mye tid på gården under oppveksten, og Vøienvolden ble også et sted hun stadig vendte tilbake til i sine malerier, særlig etter århundreskiftet. På den måten kan maleriene fra gården forstås som en del av et langvarig prosjekt. “Gårdsinteriører” kalte hun dem. Trolig var hun inspirert av de franske impresjonistene, som gjerne studerte det samme motivet til ulike årstider og under forskjellige lysforhold. “Mest er jeg blit gaaende mellem gamle trær og gamle hus. Dette med odel og eiendom, tradition og kultur tiltaler mig,” uttalte hun i et intervju i Aftenposten i forbindelse med sin 70 årsdag i 1924. Bildene fra Vøienvolden er dem hun er mest kjent for.

“Ingen kan lære én at bli kunstner,” uttalte Marie Tannæs i 1924. Til tross for dette kanskje noe bastante utsagnet, fikk hun solid utdannelse – både ved Tegneskolen i Kristiania, Knud Bergsliens tegneskole, Christian Krohgs malerskole og Académie Colarossi i Paris. Hun var i tillegg elev av Carl Schøyen, Eilif Peterssen, familievennen Christian Wexelsen og den franske maleren Pierre Puvis de Chavanne. Erik Werenskiold var også en viktig læremester i hennes utforskning av landskapsmaleriet.

Tannæs forble tro mot sin foretrukne motivkrets og naturalistiske grunnholdning gjennom hele kunstnerskapet, men lot seg naturligvis påvirke av både lærere og samtidens strømninger. Maleriene hennes viser blant annet en utvikling mot en løsere penselføring. I hønsehuset finnes det fremdeles håndfaste spor etter Tannæs sin aktivitet på gården – blå, grønne, gule og røde penselavtrykk kan sees på vindussprossene.

For mange kvinnelige malere på Tannæs sin tid var det å ha tilgang til et atelier ingen selvfølge. Den økonomiske situasjonen var ofte trang, og tilgangen til støtteordninger på denne tiden var dårligere enn for deres mannlige kollegaer. Tannæs søkte eksempelvis Statens Kunstnerstipend flere ganger fra 1888–1905, men fikk “ikke tildelt”. Bevegelsesfriheten var heller ikke den samme for kvinner som for menn, og mange av de kvinnelige malerne malte de motivene som var lett tilgjengelige – ofte fra den private sfæren. Vøienvolden ligger i dag som en skjermet liten oase i byen. Kan gården ha fungert som Marie Tannæs sitt ”eget rom”, et sted hvor hun kunne arbeide trygt og uforstyrret utendørs?